Slik var reiseruten

Slik omtrent var reiseruten. Du ser overnattingsstedene merket av med blått på kartet.

Gitar butikk, gitar museum

Under våre handleturer i Los Angeles fant vi denne gitar forretningen i Hollywood. Bildet viser et av de mange rommene hvor gitarer sto utstilt. Denne veggen var full av brukte gitarer. Prisen varierte fra noen titusener av kroner til over en halv milion norske kroner. Telecasteren fra 1952 kostet bare i overkant av 400.000 kr. Akustiske nye Martin gitarer ble solgt fra 3.000 kr og oppover så her var det penger å spare.

Reservedeler, Taxi og pudrede damer

Wenche har en liten saks som hun verner om med alle midler. Men på grunn av uforutsette hendelser har vi andre vært nødt til å låne det lille redskapet. De siste dagene har saksa vært sporløst borte. Iherdig leting har vært nyttesløst. Alle andre saker har imidlertid fått plass i våre kofferter og vesker. Det er ikke et lite prosjekt å pakke sammen alle våre saker etter 3 uker i bil og på moteller. Etter et artig besøk i Bonnie Brae street bar det til flyplassen for å levere bilen. Det var over 3 timer til flyet gikk så vi var i rute for en gang skyld. Etter alltid å ha dårlig tid og leve på grensen skulle vi nå få en behagelig hjemtur. Vi har en tendens til alltid å få dårlig tid. Vi er alltid de siste som sjekker inn og de siste som går inn i flyet. En gang var vi 20 stk og hadde bare sekunder igjen da vi bråbremset foran døra til flyplassen og sprang inn mens motoren gikk. En gang vi skulle kjøre en engelsk predikant til flyplassen gikk det nesten helt galt. Men via småveier, GPS og utrolige manøvere greide vi sakene. Predikanten var imidlertid helt blek, dvs det var han ikke, han var nemlig sort av hudfarge, men han ble ikke akkurat mørkere på denne bilturen for å si det sånn. Det var da han sa de legendariske ordene til oss: "You are living on the edge", dere lever på kanten.

Flyet fra Los Angeles tok av bare en halv time forsinket og med litt medvind skulle dette gå bra. I London ville vi få ca 5 timer og det burde være mulig å komme seg fra Heatrow til Sansted i løpet av de timene. Men vi hadde på ingen måte god tid i London selv om alt gikk etter planen. Jeg hadde sjekket på nettet før vi dro at andre alternativer fra London og hjem var svært begrenset. Ryanair til Oslo, Gøteborg og Haugesund for den del var full og SAS så ut til å være eneste alternativ, men dette ville koste oss ca 16.000 kr ekstra. Med andre ord en dyr fornøyelse. Men i luften over Nevada ørkenen så alt til å gå riktig så bra. Kunne det være mulig at vi kom til å få en behagelig og romslig hjemreise?
Selvfølgelig måtte det gå galt. Vi oppdaget det etter et par timer like før vi skulle prøve å sove.Kartet med GPS og estimert tid til London endret seg plutselig ved at tid til Chicago dukket opp på skjermen. Flyvertinnene prøvde å roe oss ned, men stemmen fra høytaleren måtte jo bare komme. -Vi har et lite teknisk problem med APU enheten og vi kan ikke krysse atlanteren uten at denne blir fikset. Vi måtte mellomlande i Chicago, få om bord en tekniker for å fikse problemet og fylle mer drivstoff. Og i tillegg måtte jo papirarbeidet gjøres. Holdt på å glemme det. Papirer og skjemaer må fylles ut og dette tar selvfølgelig ekstra tid. Vi kunne høre kapteinen irritere seg over disse papirene når han igjen snakket etter at vi hadde stått på bakken i Chicago en drøy time.

Vi fikk beskjed om at ny landingstid i London var kl 15 lokal tid. Dermed var vi i trøbbel igjen. Vårt fly gikk kl 17:40 og vi måtte dermed sjekke inn senest kl 16:55 og det tar over 2.5 timer å reise med undergrunn til Stansted selv om vi benyttet både Heathrow Express og Stansted Express. Mao vi var i skikkelig trøbbel. Heldvis var den ene dama fra London. Jeg fikk opplyst av henne at raskeste måte å komme til Sansted var med Taxi. Dette kostet penger men var nå vårt eneste håp. Jeg må bare hoppe over all dramatikken med diskusjoner, samtaler og planlegging om bord i flyet. Saken var at vi landet kl 14:50 på Heathrow. Vi løp det vi kunne og koffertene kom med det samme. Vi var utenfor Taxi holdeplassen kl 15:25. Etter å ha kvittet oss med 165 pund satt vi alle i den gamle sorte Taxien som var overfylt med mennesker og kofferter. Utrolig hvor treg motor disse bilene har. Men mannen gjorde det han kunne, ga full gass og vi kom til incheckingen ca. 3min før de stengte. Med koffertene sjekket inn var det hele i boks, trodde vi. Toalettbesøk kunne vi bare glemme. To svette svensker ba pent om å passere oss i sikkerhetskontrollen. Deres fly gikk kl 18 og gaten til Ryanair stengte kl 17:30. Siden vi reiste med innsjekket bagasje lot vi dem passere. VI tenkte Norwegian ikke var så strenge som Ryanair. Denne tabben kostet oss mellom 30-60 sekunder vil jeg tro.

"Final call for Norwegian flight to Rygge" sto det på skjermen da Roger og jeg rundet hjørnet inn mot togene som tar oss til gaten. Vi sprang i forveien for å godsnakke med personalet ved gaten. Da ROger og jeg kom til gaten gikk de siste inn på flyet. Personalet ved gaten var alt annet en velvillige, de var skikkelig sure. Etter å ha stresset i over 24 timer nesten uten søvn var ikke jeg heller blid da damen så kjekt sa i telefonen at de siste passasjerene var på shopping. Jeg svarte henne at vi ikke engang hadde vært på do, men sprang rundt på flyplasser og stresset i sikkerhetskøen. Jeg hadde kommet meg innenfor gaten og sto der og ventet. Roger var på andre siden av sperringen og han hadde nå fått besøk av Philip. VI fikk nå ultimatumet om å gå om bord eller være igjen. Jeg ba om 90 sek og fortalte om reservedeler, American Airlines og Taxier for å vinne noen nye sekunder. Men nå klikket det nesten for de pudrede damene i porten. Jeg valgte å dra sammen med guttene uten Lise og Wenche. Men løpe, det nektet jeg. De ropte etter meg, men jeg nektet å løpe. Philip fortalte at Lise hadde fått problemer med sin sekk, den måtte gjennomlyses flere ganger. Sikkerhetsvaktene er sykt strenge på Stansted og de nekter å skynde seg. Til slutt kom det lille redskapet på ca 25g fram i lyset. Saksa til Wenche var nå funnet av sikkerhetspersonalet på flyplassen. Du verden å den var savnet. Lost, but now found.
Personalet på Norwegian var hyggeligere. De snakker norsk og har forståelse. De ga oss de nødvendige 40-50 sekundene slik at Wenche og Lise også kom ombord.

Nå gleder vi oss til å komme hjem til Lisleby. Til huset vårt som til tross for at kjellern har vært full av vann pga regnværet som kom mens vi var i USA er et hygglig sted å være. Borte bra, men hjemme best.

Takk for at du har fulgt oss på bloggen. Det har vært en fornøyelse å dele opplevelsene med andre. Ikke minst dette siste stykket som er skrevet i frustrasjon over opplevelsene på flyplassen. men det var deilig å få det ut.

P.S.

Da vi kom hjem hadde vi ikke nøkkelen til døra. Roger hadde med seg en nøkkel til Drammen, den andre hadde broren til Wenche og han var i Sverige. Naboen hadde en nøkkel, men han var ikke hjemme. Omsider fant vi nøkkelen til huset til naboen og nøkkelen til vårt hus. Dermed er ferien definitivt over og vi var kommet helt hjem og inn. Det var fortsatt litt vann i kjelleren etter disse ukene så vi skal nok få tiden til å gå med oppussing og restaurering.

Tøffe gutter må også ha mat

Hollywood er full av "look-alikes" og folk som har kledd seg ut som kjendiser. Men tøffe gutter må også ha seg en burger en gang i mellom. Disse to karene satt ved nabobordet på Mc.Donalds.

Dette var nedtur

Jeg kan overdrive og være ironisk i mine skriblerier, men jeg setter min ære i å være ærlig. Dagens besøk i en megamenighet i L.A. var en skikkelig nedtur for oss. Vel, det var jo positive ting der også, flotte hyggelige mennesker og et vanvittig flott lokale. Jeg hater altså å skrive dårlige ting om andre kristne, men ærligheten må gå foran. I dag tidlig maste kona og spurte om vi ikke kunne finne et møte denne siste fredagen. Jeg sa at det neppe var noe møte å oppdrive på denne ukedagen. Men jeg måtte jo lyde og ringe rundt til noen menigheter. Det viste seg at Crenshaw Christian Center hadde et stort møte i "Domen" som de kaller menigheten sin. Lokalet har stoler til 5.000 mennesker og det er også flere haller utenfor. Menigheten startet med 300 men Pastor Price har nå 22000 medlemmer. Med stor forventning dro vi av sted.

Vi kom til stengte dører. Gjennom glassdøra så vi nærmest hele den runde salen med scenen i midten. Vi var der før tiden, men likevel måtte vi stå på utsiden. Innenfor så vi lysestaker ble bært fram, gyldne sverd og diakoner som stivpyntet masjerte inn. Det ene høytideligheten etter den andre skjedde innenfor dørene. Det hele lignet den katolske messen som vi ser på TV på julaften. Da vi endelig kom inn fortsatte høytidlighetene. Dagens, eller årets høydepunkt var nemlig at Dr. Price skulle innsettes som Apostel. Liturgien ble fulgt til punkt og prikke, vi fikk et helt hefte med alt som ble sagt. Slike ting gjør meg helt kvalm. Pastoren, dvs Apostelen er allerede beskylt for et liv i ekstrem luksus om man leser websider eller ser nyhetsprogram på TV. Hjemmesiden til CCC avkrefter imidlertid at Dr. Price har jetfly, helekopter og hus med 25 rom slik noen ondsinnet påstår. Men Dr. Price forteller bestemt at Gud har kalt oss til et liv i velstand. Alt dette siste fant jeg ut når jeg undersøkte litt etter møtet. Vi gikk fra møtet halvveis ut i liturgien. Jeg orker rett og slett ikke slikt tull og høytidligheter. Jeg må passe meg for ikke å bli for kategorisk, man må respektere at andre kristne gjør ting på andre måter og at de har andre verdier. Men kvelden ble en opplevelse. Nå er altså Dr Price blitt Apostel. Greit nok for meg, men måtte de ha alt dette styret for at han skulle bli Apostel? Dette var veldig annerledes enn det enkle, herlige og naturlige møtet vi var på i Oakland. Dette er altså mine ord. Tro mot sannheten om mine følelser her og nå.

Det positive med møtet var et par sanger som ikke var fra den gregorianske salmeboka. De sorte har skapt gospel musikken og det er gospel de kan og skal synge. Når vi hørte et lite snev av gospel tente det til i forsamlingen. Da gikk hender i været og folk priste Gud og da gikk vi. For like etter på startet liturgien og innsettelsen igjen. Tror nok det kan være gode møter her på vanlige møter. Vi ble iallefall kjent med mange hyggelige mennesker i køen foran glassdørene på utsiden.

Six Flags: -Ville berg og dalbaner

Sitter nå i en av verdens mest beromte fornøyelsesparker. Måtte ta en kopp kaffe nå, fikk litt problemer etter over 10 ville berg og dalbaneturer. Det er over 35 grader ute og nå ble det litt for mye. Men på kafeen her var det pc'er overalt og god plass. Sitter nå her med kaffekoppen. Altså jeg liker tynn kaffe saa dette er landet for meg. Mens jeg i Italia fikk verdens minste kopp som var 1\10 full med verdens sterkeste kaffe faar man her 1.3 liter kaffe om man ber om en stor kopp.

Som sagt dette er et eldorado for oss. Her kan man kjore liggende, staande, sittende og opp ner i berg og dalbaner i alle fasonger. En av de eldste berg og dal baner, verdens første med loop osv. Og noen sinnsykt høye med utallige looper. De nyeste er verst, men også behagligst. Den ene vi tok kom opp i 160 km\t så dette er heftig.


I morgen blir siste hele dag for oss i Los Angeles. Dette naermer seg desverre slutten, vi må reise hjem lordag klokken 18 lokal tid.

Snakkes.....

Vi reiser fra galskapen

Las Vegas oppholdet har vært en opplevelse. Vi har opplevd luksuslivet for en billig penge. Litt forkjølelse og magetrøbbel har ikke hindret oss i å oppleve denne byen selv om vi ikke har sett alt. Hotell resepsjonen, inngangen og parkeringshuset ligger i hver sin enda av kasinoen i 1.etg. Det gjør at vi må gå imellom roulette bord, pokerbord og enarmede banditter for å komme til heisen som fører oss opp i 16. etg hvor vi bor. Det er i og for seg ikke noe problem for oss, men for sikkerhetsvaktene som vi nesten kolliderer med hele tiden utgjør dette en utfordring. Det er nemlig ikke lov for personer under 21 år å oppholde seg i spillehallen. Mens ungene bare ventet litt på utsiden av heisen mens kona var på toalettet klikket det helt for den ene sikkerhetsvakten. Vi fikk ikke lov til å stå stille, ungene måtte bevege seg. Dobbeltmoralens by viser oss stadig nye sider. Det er sjeldent jeg blir målløs, men denne byen har tatt både pust og stemme fra meg. Jeg finner rett og slett ikke ord for å beskrive Las Vegas. Hoteller, lys, underholdning er bare enormt.

Idag drar vi mot Los Angeles igjen. To nye netter er booket vha laptop'en og vi kommer til å bo på samme sted som sist litt utenfor L.A. Dermed har vi bare 4-6 timer bilkjøring foran oss. Det er nå litt over 40'C ute. Også på natten er det tett opp til 40'C i Las Vegas.

Gift deg i bilen

-Say "I do" wedding drive thru

Langs veien er kapeller, kirker og små rosa hus. Det er ikke bare hamburgere og kino du kan få oppleve i bilen. Hvorfor ikke gifte seg i bilen. Bare kjør innom ekteskapsbyrået i egen kjørefil. Drive in marriage! Dette er KUN mulig i Las Vegas. Etter dette er det ingen ting som overrasker oss lenger.

Las Vegas -et eventyrland

Vi bor på et luksushotell med et tårn på over 300m med restaurant og tivoli på toppen. Ja, her kan du ta skytes enda høyere opp eller ta berg og dalbanen som stopper på på utsiden av kanten med stor fallhøyde der du ser 300m ned. Nedenfor oss er svømmebassenget, med gratis håndklær og solseng. I kjelleren er kasino og enarmede banditter. Det er over 3.500 rom på dette hotellet så dette hotellet er et av de minste i Las Vegas. Det største har 22.000 rom. Vi betaler altså under 250 kr for et rom her og parkering til bilen er også gratis. Problemet er nå bare hvilken av hotellets restauranter vi skal velge idag. Tur opp i tårnet er også gratis midt på dagen.

På "stripa" som hovedgaten heter, er det vanvittig å gå på kvelden. Det er lysreklamer, show og bygninger som bare tar pusten fra en. Jeg har jo hørt om Las Vegas, men noe slikt hadde jeg ikke klart å forestille meg. Det er helt villt. Mens vi går nedover gata kjører biler som kun har som hensikt å vise reklameplakaten på lasteplanet. Her selges damer av alle fasonger 24 timer i døgnet hele uken. Plutselig kommer en annen bil med med en mann som stikker hode opp av takluka med en ropert. Han roper ut "Jesus døde for deg, omvend deg!!!". Noen andre kristne stopper oss også opp på fortauet og gir oss en traktat. I boksene aviser selges ligger bare magasiner med damer til salgs. Her er altså det hele. Ellers går showet døgnet rundt. Kasinoene har ikke vinduer og heller ikke klokke. Her er det alle muligheter til å vinne penger, det vil si tape penger. Vi måtte jo legge på en dollar og prøve. Vi vant da 50 dollar, men så viste det seg at automater var en 1 cent automat, så det vi vant var 0.5 dollar. Ja, ja, like greit det da kunne vi jo spille lenge uten å tape noe. Ellers føler jeg ikke at spillegalskapen hos meg tar overhånd. Her er det litt for overdrevet og sykt til at jeg føler at dette er seriøst. Men noen taper nok mye her.

Inngangspartiene til hotellene ligner hovedveien inn til Oslo med trafikklys og mange kjørefelt. Et av hotellene hadde også en togstasjon midt inne i hotellet slik at man kunne ta toget ca. 100m til neste hotell over gata. Showet i inngangspartiet til hotellet Treasure Island overgår det meste. Flere tusen turister ser på showet som går flere ganger om kvelden. Her er pirater, sangere og dansere, ildsøyler på mange meter, fyrverkeri og seilskuter som beveger seg. På andre siden av gaten er Markusplassen kopiert, vesenianske broer og en vanndam gjør at her kan man leie seg en gondol med fører. Jeg mangler ord, Dette er det ungene kaller LOL.

Grand Canyon i regnvær

-Ta med mye vann. Fare for heteslag. Husk enda mer vann, fyll vann på stasjonene nedover lang stien.

Dette var noe av det vi leste før vi satte igang med vår lille fottur. Og vann fikk vi oppleve i høyeste grad. Etter hvert pøsregnet det og temperaturen var under 20'C. Ofte er det langt over 40'C her så vi fikk iallefall en behagelig tur uten overopphetning.

Altså Gand Canyon er enorm, det var umulig å gå ned og opp på en dag. Vi rakk bare å gå 1 1/2 miles ned og fortsatt hadde vi vel ikke tilbakelagt mer enn femteparten av avstanden ned til bunnen.

Nå er det sent, vi har akkurat bestilt et luksus hotell i Las Vegas og prisen ja den var under 200 kr rommet. Sykt. Men det er vel casinoen de tjener på.

Der står et lite tre, sa Aleksander den store

Vi hadde faktisk kjørt forbi Mariposa Grove som ligger i utkanten av den enorme Yosemite parken for å overnatte på et motell. Vi måtte derfor kjøre noen kilometer tilbake igjen for å få oppleve de kjempestore trærne som ligger i denne delen av parken. Her er det over 200 trær som har over 3m i diameter. Vi måtte parkere et stykke unna og kjøre buss inn i denne spesielle skogen. Når vi kom fram kunne vi gå omkring å studere de gigantiske trærne. Disse trærne blir meget gamle. De tåler nesten alt.

Hverken insekter, klima eller branner skader disse trærne. Tvert imot de liker faktisk skogbranner så godt at man faktisk har kontrollerte brannner i denne skogen får å bevare trærne. Det største treet er 9m i diamer og har en omkrets på 30m. Det er 64m høyt og det er meget gammelt. Dersom Aleksander den store hadde sett dette treet i 330 f.Kr hadde det vært bare noen år gammelt. Disse trærne lever altså nesten evig. Om de faller ned tar det mange år før de råtner. Et av trærne som lå på bakken hadde allerede ligget slik i over 300 år uten særlige skader. Det var utrolig rart å kjenne på stammen. Den virket veldig luftig, lett og porøs. Helt annerledes enn man kunne tenke seg.

Yosemite valley, vanskelig uttale, men vakker dal

Vi følte oss nesten hjemme i Norge da vi kjørte igjennom denne dalen. Det var bare så fantastisk flott og mektig. Det var mye skog, men også enorme fjell. I 1990 var det en stor skogbrann her. Over 3000 brannmenn kjempet da med flammene i flere uker. Parken bærer fortsatt preg av dette, men nå var det grønt og frodig overalt. Det var flere høye fossefall som vi stanset opp ved. Det er også et punkt hvor man kan kjøre opp til en isbre. Det var flott, men slår det vårt eget vestland? Vel, det får vi kanskje andre uttale seg om....

Campingbil med bil på slep

Det blir også noen timer i bil. Alt er enormt stort her i USA. Bilene er store, avstandene er store og menneskene er store. Vi har ikke sett noen campingvogner, men derimot en mengde camping biler, eller kanskje vi heller skulle si camping busser. Flere av campingbilene har en privatbil hengt på bak. Det du ser på bildet er altså ikke et brudd på tre sekundersregelen, men rett og slett en familie som også har tatt med seg bilen bak på campingbilen.

Flukten fra Alcatraz

Alcatraz ligger ikke langt fra havnen i San francisco. Det tok ikke mange minutter å kjøre ut dit med båt. Disse turene er populære og man må bestille plass i god tid. Vi fikk nyss om dette og fikk plass kl 12:35. Besøket var veldig artig. Fortet på øya ble opprinnelig bygd som en militær forsvarsanretning. Fra dette punktet kunne man ha full kontroll på hvem som seilte inn og ut. Dermed kunne man beskytte San Francisco for angrep fra sjøen. Senere ble det bygd det berømte fengelet på øya. Dette var verdens mest rømningssikre fengsel.










Flere fluktforsøk skjedde, men bare i 1962 klarte tre fanger å rømme ved å grave seg ut av sine celler med sjeer de hadde stjålet fra matsalen. Via bakrommet kom de opp på taket og siden har ingen sett dem. Ingen vet altså om de har overlevd. Noen tror at de flyktet til sør amerika siden flere av dem kunne spansk. I celle nr 138, 152 og 153 ligger det fortsatt en dukke i hver seng.

De hadde klart å lage et dummy hode slik at det så ut som de sov. Dermed trodde vaktene at de ikke ville stå opp, men de hadde altså rømt kvelden i forveien. Vha av en liten avspiller fikk vi historiene fortalt av fangene og vokterne vha en såkalt audiotur på ca 45 min. Dette var en fantastisk opplevelse og meget spennende å høre dette mens man vandret rundt og så det hele i virkeligheten. Det var som om man selv opplevde stemningen i fengselet

Shopping, shopping og shopping

De som tror vi bruker dagene til severdigheter og landemerker tar feil. Det vi egentlig bruker tiden på er shopping, shopping og shopping. Her er det nemlig billig. Levis bukser, to par for 500 kr. De buksene du ser på bildet (pluss noen til rundt hjørnet) tror jeg både Roger og Philip har prøvd to ganger hver seg. Det er nå vårt 5. eller 6. besøk i denne butikken. Her går kronene, mor send mer penger! :-)

Golden Gate -verdens mest berømte bro

Været i San Francisco er kaldt, forblåst og uforutsigbart. Tar man på seg klær, så svetter man straks ihjel. Drar man til byen i shorts riskerer man nesten forfrysninger etter kort tid. Her er det mao svært ustabilt. Men skyene kan også skape en spesiell stemning og gi flotte bilder. Ofte ligger skyene over deler av broa.

Vi var ved Golden Gate mens sola var midt på himmelen og fikk vel ikke de beste lysforhold for fotografering av den berømte broa. Men broa var stor, flott og mektig. Kablene var nesten en meter i diameter og besto av over 27.000 mindre kabler. Her kunne man også leie sykkel og sykle over broa. Vi nøyde oss med å gå litt utpå, men det er fullt mulig å gå over hele broa på 2.7 km. Dette er et av severdighetene som man MÅ besøke når man er i San Francisco.

Møte med 81-årig slektning: -Dad was with us tonight

Utenfor den kjente fiskerestauranten Fishermans Grotto sto de begge to med norske flagg. Vi hadde aldri truffet denne vår slektning før. Mannen på 81 år kaller seg Marty og elsker Norge. Faren hans ble 105 år og var i Norge sammen med sønnen etter at han fylt 100 år. Dette vakte stor oppsikt i den lokale TV stasjonen. Marty snakker om sin far idet vi setter oss i den ekslusive restauranten. Han har med seg et stort bilde av ham og faren. Kelneren Ted fikk klar beksjed om å varte oss opp. Selv synes jeg østersene fortsatt skal få ligge i fred på havets bunn, og jeg måtte derfor lure meg unna denne smaksprøven. Jeg tok det vanlige trikset og sa at vi spiser så mye fisk i Norge at jeg helst ville ha en biff. Uansett, det smakte fortreffelig og vi hadde en flott lang stund med utsikt over havnen og Golden Gate.

Marty og dama, de er begge enkemann/enke koste seg veldig. Dette møtet med sine slektninger betydde veldig mye for Marty. Her har vi nordmenn noe å lære når det gjelder å sette pris på slekt og familie. Han slo an vitser så vi holdt på å le oss ihjel, men midt under morsomhetene så utbryter han med tårer i øynene: "This was wonderful, dad was with us tonight".

Verdens bratteste bakke og verdens dårligste løgnere

Endelig fikk vi kommet oss opp i terrenget i San Francisco. Først gikk vi til fots for å finne en gitarforretning. Vi gikk korteste vei på kartet, men virkligheten var ikke så flat. San Francisco er nemlig meget kupert. Lombard street heter den bratteste bakken, men akkurat denne var svingete så her gikk det veldig greit å kjøre. Det var pyntet med blomster og masse mennesker gikk opp og ned denne lille gata og tok bilder. De gamle kabelvognene gikk også helt opp hit og i bakgrunnen kunne man se den kjente fengselsøya Alcatraz. Hit har vi tenkt oss på onsdag, så følg med. På PC'n har vi bestillt billetter nå, det er nemlig nesten en ukes ventetid.

Nede i havna ble det shopping igjen. Jeg er på jakt etter en linse til kameraet mitt, det er nemlig penger å spare på det meste i USA. Men nå kommer jeg til noe som jeg ikke helt klarer å beskrive. Det er nemlig slik at alle i butikkene her lyver. Ja, det vil si de lyver ikke om viktige ting, men om unødvendige saker. Jeg blir servert de utroligste historier. De har ikke peiling på det tekniske, bare lyver i vei. Men de mangler ikke kunnskap om priser. De vet alt om prisene på gjenstander de ikke vet hva er. Og prisene varieren utrolig. Når jeg sier jeg vil kjøpe, har de ikke det jeg vil ha. Og esken med linsen jeg spør etter var tom der den lå i hylla. Det er noe med denne kulturen jeg ikke skjønner. Hvorfor ikke bare si det som det er? Hvorfor lyve om mannen som har vært innom med linsa og ikke kan komme tilbake med linsa fordi han spiste og han kan ikke komme før om to dager. Dessuten vil de helst selge noe annet. Jeg må si som Øistein Sunde: "Det var det året det var så bratt". Hjelp !!!!

Kastet ut av hotellet av halvlederindustrien

Jeg hadde sett fram til en ferietur helt uten elektronikk, halvledere og transistorer. Etter å ha vært på messer på forskjellige steder i jobbsammenheng kjenner jeg mange kollegaer i halvlederindustrien. Uten at vi visste det så var det en stor messe bare to kvartaler unna hotellet. Utstillingen begynner idag og alle hotellrom var derfor bortbestillt. Dermed var det ingen annen utvei enn å pakke sammen sakene å kjøre videre. Jeg forsøkte på alle måter å få beholde rommet, men nå er alt bortbestillt i området. Mine ellers så hyggelige kollegaer har altså drevet hele min familie ut fra hotellet og nærmest ut på gaten hvor de hjemløse går omkring uten noe sted å bo. Dette skal de få høre. Det blir neppe kaffe og wienerbrød på semiconductor-leverandørene når de kommer på besøk på jobben etter dette. Nå har jeg erklært hele industrien krig. :-)

Heldigvis ordnet det seg ut over kvelden. Etter å ha blitt avvist på en rekke hoteller er vi nå inne på et motell like ved flystripen og motorveien. Det er til og med svømmebasseng her og en amerikaner jeg snakket med, dvs skrek med siden det er umulig å høre noe som helst her, fortalte meg litt om det amerikanske helsevesenet. Men best av alt er at vår eldste sønn nå har kommet over. Det var virkelig trivelig. Som de sier på Robinson og Big Brother: Det var deilig å få inn litt nytt blod inn i gruppa. Vi lever jo veldig tett på hverandre i bil og på hotell.

Gospelmøte, marked og hjemløse

Søndag dro vi avsted over broa til Oakland for å besøke en menighet med et langt navn. Acts Full GOspel C.O.G.I.C. Oversatt til norsk vil det bli noe slikt som:"Apostlenes Gjerningers Fullstendig Evangelisk Guds Menighet i Kristus." Denne menigheten har 7000 medlemmer og de aller fleste er sorte. Vi så vel bare en eller to andre hvite i den store forsamlingen. Det var skikkelig gospel kor sang og en bra preken av Bishop Bob Jackson. Han var artig å høre på og innimellom knistret det skikkelig til i forsamlingen og folket reiste seg og priste Gud over de gode poengene som pastoren kom med. Et slikt møte gir mange inntrykk, men dette får vi nå la være for denne gang. Slike møter må oppleves, her er det mange detaljer og en åndelig helhet som gjør noe med oss. Dette var en god og varm menighet.
På vei tilbake til hotellet stanset vi opp ved et marked. Her var det mye skrot. Vi kjøpte likevel mange fine T-skjorter til 1o kr stykket. På søndagskvelden spiste vi på en hamburgerrestaurant bort i gata ved hotellet. Problemet var bare at mange hjemløse kom inn i denne sjappa. Det virket etterhvert som vi var på en varmestue for de meste fattige og alkoliserte innbyggerne i byen. Noen hadde kraftige arr og merker fra et meget hardt liv. Sikkerhetsvakten var imidlertid veldig flink. Han godsnakket med dem og roet det hele ned. Men her følte vi oss til slutt veldig utafor. Vi kom oss heldigvis ut, uten å komme i problemer. Det var likevel en spennende opplevelse av virkelighets amerika for de fattigste.

Sliter litt med bildene. Må vente på bedre forbindelse...

Hotell med kreft og arvelige sykdommer

Veldig hyggelig at så mange leser vår blogg. Vi har det gøy og opplever mye artig. Vel ikke alt er like morsomt. Når man blir vekt kl 2 på natten av at det er overfylte kjellere på Lisleby føler man seg langt borte. Her gikk vi på en smell for å si det sånn. Nei, la oss fortrenge alt det der hjemme.

Nå venter vel de fleste leserne på at vi skal fortelle om San Francisco og Golden Gate, natur og byopplevelser av kjente landemerker. Nei, dere må nok vente litt til før dette eventuelt kommer. Her kommer heller kommentarer om unyttige detaljer fra det amerikanske kontinent.

"See you in court" hører man på amerikanske filmer. Og det blir endel pussige episoder i et land hvor advokanene står i kø for å stevne deg for alle mulige merkligheter. Noen er desverre uheldige og blir alvorlig syke. Noen får kreft andre kan få arvelige sykdommer. Og kan dette relateres til noen stoffer i malingen på hotellet er det muligheter for erstatning for hele familien og advokatforeningen.

For å unngå unødige utlegg har de på vårt hotell i San Francisco hengt opp en plakat som sier: "Fasilitetene i dette hotell inneholder stoffer som i staten California er kjent for å forårsake kreft, fødselsskader og arvelige sykdommer". Mao, rene ord for penga. Her kan du virkelig dra på helseproblemer. Vi er dermed advart og hotelleierne slipper å tenke på erstatning til oss om vi skulle bli syke.

Magisk tyngdekraft og fjerne slektninger

Mystery spot ligger dypt inne i en mystisk og skummel skog. Lyset her var helt annerledes enn vi noen gang har sett på dagtid. Det var akkurat som en solnedgang midt på dagen. Mulig det var tilfeldig og at skyene laget dette lyset akkurat denne dagen. Vi fikk en meget morsom guide som fortalte om magnetiske krefter, hull i ozonlaget og diverse romvesener som påvirket dette stedet. Dette var selvfølgelig bare humor, men det vi opplevde her grenset til det overnaturlige og uforklarlige. Jeg skal prøve å forklare hva jeg snakker om. Midt inne i Redwood skogen lå en liten skråning hvor man har bygd en hytte som var meget skjev. En ball trillet oppover fra gulvet og opp på en planke som gikk ut av vinduet. Vi sto skjevt og høydeforskjellene på personene i gruppa varierte hele tiden. Guiden hadde med vater mens han pratet og forklarte, eller rettere sagt bortforklarte naturlovene. Det hele var faktisk helt sykt og unaturlig.
Bildene viser noe av mysteriene vi så:

Første bilde viser meg i perfekt balanse mens jeg står i en stige montert på veggen.





Andre bilde viser Philip og Lise. Legg merke til høyden på de to som er nesten lik:




Men bytter de plass blir plutselig Philip mye høyere. Det var noe uforklarlig ved dette stedet.
Det meste gikk mot naturlovene her:



Midt på dagen dro vi innom noen fjerne slektninger. Han vi traff var Wenches firemenning om vi har regnet riktig. Earnie-Hennie kalte de Arne-Henning her borte. Jeg klarer ikke helt å gjengi de kompliserte familie forholdene her. Men faren til han vi traff har jevnlig kontakt med det norske miljøet i San Francisco. Vi regner med at han tar kontakt med oss utover i uka. Han var nemlig ikke hjemme. Faren hans ble 105 år gammel og var i Norge selv etter han fyllte 100 år. Vårt besøk var i allefall overraskende.

Lille Danmark, ekorn og sjøelefanter

Solvang heter stedet som noen danske familier flyttet til i 1911. I dag er Solvang en liten by med 5000 innbyggere. I byen hang det danske flagg overalt. Hus, gater og bygninger var i dansk stil og denne byen hadde faktisk en sjel og atmosfære. Det samme kan ikke sies om de andre byene vi hittil har besøkt. Innbyggerne var hygggelige og mange i byen snakker fremdeles dansk. Vi fant bindingsverkhus, vindmøller og danske bakerier i Solvang. Baker Olsen hadde vanlig brød og også dansk rugbrød. EN 20min hyggelig tur med hest og vogn ga oss et flott inntrykk av denne spesielle byen som har vunnet priser som den mest framgangsrike byen i California. Nesten alt er basert på turisme og mange skandinaver tar turen innom Solvang. På en plakat sto det "Vinn en tur til Danmark". Vi tenke dette måtte jo være toppen av uflaks for oss å vinne en slik tur.

På grunn av en skogbrann er Highway 1 stengt nordover og vi måtte derfor ta en liten omvei. Vi fikk likevel en stopp ved en strand som har mange sjøelefanter. Vi stoppet for å ta noen bilder, men Lise var mest opptatt av noen tamme ekorn ved parkeringsplassen. Ekornene i USA ligner på en prikk på Snipp og Snapp fra Disney og disse små dyrene sjarmerte oss i senk. Det samme kan desverre ikke sies om sjøløvene. De lå bare rett ut, tilsynelatende helt døde. De så ut som overspiste amerikanere der de lå på stranden og bare klødde seg litt med den ene "labben" før de veltet seg videre på stranden. Jeg aner ikke hvordan de har blitt så fete, dette var nemlig det eneste stedet vi har vært hvor det ikke var mulig å få øye på en hamburgerrestaurant.
Etter å ha opplevd lille Danmark overnattet vi på et lite sted kalt Salinas. Bare noe kilometer før dette stedet sortnet himmelen til og det var tåke, kalt og overskyet. Vi kalte derfor dette stedet for lille Norge. Været var akkurat slik som hjemme under en middels god sommer.

Nå har vi igjen fått fylt magesekken på en restaurant bare noen meter fra Motel 6 som vi bor på. Private vaktmenn går omkring på plassen nedenfor og det er litt av hvert som overnatter her. Tror vel likevel det er trygt her langt ute på bondelandet. Men man får jo visse assosiasjoner til diverse amerikanske filmer når man bor på et slikt sted. Alle amerikanerne som vi møter er veldig hyggelige. Dette er et veldig trivelig folkeslag som det er lett å bli kjent med. Veldig koselige og artige mennesker. Men jeg skjønner meg ikke helt på hva de klager over. Fyllte bensin idag til 50 dollar for en full tank. Hjemme ville det kostet 150 dollar. Vår regering legger i tillegg til ekstra avgifter uten at vi klager, men her er folk i sjokk over dagens priser og myndighetene lokker nå med lavere avgifter i valgkampen.

I morra blir det San Francisco, USA's flotteste by. Vi gleder oss.

Gule striper, Stillehav og negllakk

Highway one nordover fra Los Angeles er legendarisk. Vi har startet vår rundtur nordover via Highway One som snirkler seg nordover ytterst langs Stillhavets kyst. Jeg la merke til det med det samme vi begynte å kjøre på veiene i USA. De var der midt i veien akkurat som i Norge. Jeg vet ikke om noen andre land enn USA og Norge som har disse vidunderlige gule stripene midt i veien. Dermed unngår jeg å komme i feil kjøreretning i de 12 felts veiene som er overfylt med biler.

Vi kom ikke så langt i dag. Vi stoppet nemlig for å bade på veien. Dette var første gangen vi badet i Stillehavet og det var en stor opplevelse. Vannet var litt kaldt, de sa det var 62-63'F noe som er under 17 grader. Om dette stemmer har jeg satt ny personlig rekord i isbading. Uansett bølgene var så høye at jeg enset ikke temperaturen. Hadde nok med å holde meg på beina. Over oss hang et helikopter som passet på oss mens Baywatch damene satt i hvert sitt lille hus og passet på oss mens vi badet. Det var ikke veldig mange som badet, og stedet var ganske øde, men badevaktene var på plass. Det er noe av denne logikken jeg ikke forstår. Om du mister jobben finns det ikke nesten ikke noe sosialt nettverk som fanger deg opp. Eller om man blir syk og ikke har forsikring så er det ingen som hjelper deg. Men om man bader, ja, da henger helikoptrene og badevaktene over deg med falkeblikk.

Vi kjørte som sagt ikke så langt. I kveld overnattet vi i Santa Barbara, et rikmannstrøk som er veldig flott. I denne relativt lille byen tror jeg at jeg har sett ikke mindre enn ti butikker som lakkerte negler på føttene til rike amerikanere som tydligvis ikke vet hva de skal bruke pengene til. Og det var ikke små negllakk klinikker vi snakker om. Jeg tror de fleste hadde minst 10 senger hvor man kunne få massert føttene helt fram til klokken 9 på kvelden. Vel hadde de sett mine føtter hadde de vel fått pusteproblemer. Nå er det sent, og jeg er trøtt. I morgen drar vi videre. Denne ferien er full av overraskelser. Det skulle være helt unødvendig å komme med gjentagleser på denne bloggen, men jeg klarer ikke å få alle spisestedene ut av hodet. Altså uansett hvor vi stopper er det minst 5 synlige spisesteder. Jeg fatter ikke at det er mulig. Mister man en Mac Donalds av syne ser man straks en til i horisonten. Sorry, at jeg måtte nevne det igjen, men vi legger altså på oss i denne ferien. Det er burgere over alt hele døgnet.

All you can ride, all you can eat

Jeg går rundt i Univeral Studios og føler meg slank. En slik følelse er det lenge siden jeg har hatt. Vi har løst billett med alle attraksjoner og show inkludert i prisen og rundt håndleddet har vi nå fått et blått bind. Det betyr "All you can eat". Siden dette bare kostet 25 dollar pr person tenkte vi at dette var gunstig, men etter første runde med forrett, hovedrett og dessert holdt vi på å sprekke. De som sitter rundt oss ser også ut til å sprekke, det vil si de har utvidet seg i løpet av de årene de har bodd i dette landet. Det er ikke mulig å finne noe sted i denne byen uten at man kan se minst 5 restauranter og spisesteder. Vi bor litt utenfor byen, men selv her er det spisesteder på alle kanter og over gate er det en 7-elleven kiosk som selvfølgelig har åpent 24 timer i døgnet. Utrolig, det er bare helt utrolig.

Vi rakk igjennom hele den store filmparken. Show og attraksjoner var fantastiske. Det var vann, ild og full fart. Vi kjørte berg og dalbaner i skrekklignende omgivelser og så på stuntshow med enorme effekter. Dessuten var vi på rundtur og så på de forskjellige scenene hvor diverse kjente filmer er spilt inn.

Når klokken var åtte og høytalerene ba alle om å forlate parken satte jeg meg ned med en kopp kaffe. Men kona og ungene satte da inn det ekstra gearet de har når det nærmer seg stengetid. Ca 40 min senere når parken begynte å bli øde kom de til slutt ut av den siste runden. De hadde som vanlig klart å finne den attraksjonen som stengte sist og de klarte det kunststykket å enda en gang være sistemann som kjørte noe i parken. Dette begynner å bli en vane for meg. "Get use to it Erik, get use to it...". En gang hadde kona forlangt at strømmen måtte skrus på igjen i Italia når parken hadde stengt og det var blitt mørkt. Hun nektet å gå ut av køen og vakten måtte bare gi etter og sette igang berg og dal-banen igjen. Dette slapp de heldigvis denne gang. Men vi rakk heldigvis en dukkert i svømmebassenget på hotellet likevel selv om klokka ble mange i kveld.

Santa Monica Piar

Santa Monica Piar er berømt. Uten at du er klar over det har du nok sett denne bryggen på flere filmer på TV. Det var morsomt å gå utover den brede brygga som sto på stolper hele veien utover. Restauranter og butikker var represtentert. Dessuten var det flere gatekunstnere som jobbet med diverse malerier og tegninger. Vi stanset opp ved en mann som så ut til å være av mexikanst opphav. Han laget skulpturer i leire av ansiktene til turister som ønsket det. Lise satt seg ned og på under en halv time hadde han laget ferdig en kopi av både ansikt og hår. Det var veldig flott og vi betalte 25 dollar for denne.

Stjerner, solur og pendler

Dagen ble litt annerledes enn forventet. Første overraskelse var frokosten, den var nemlig amerikansk. Det burde ikke vært noen overraskelse, men for bønder som oss var det likevel uvant å steke og spise vafler til frokost. Cornflaks, kaker, muffins, TV og PC hørte naturlig inn i dette miljøet. Etter en liten dukkert i svømmebassenget bar det av sted i den for oss store Chevrole'en med liten svingradius og automatigir. På veiene her går alt langsomt, sløvt og rolig. Heldigvis har jeg sett endel amerikanske filmer slik at jeg vet at jeg bare skal lene meg bakover og nyte stormannslivet.

Første stopp var Hollywood. Uten GPS og med dårlig kart manuvrerte vi oss greit fram. Hollywood var slik man forestiller seg det. Man får en skikkelig komersiell plastikkfølelse av å være her. Når diverse "look-alike" personer utkledd som Supermann og Marilin Monroe går rundt i gatene og lar seg fotografere imellom alle stjernene på fortauet i Walk of Fame gaten, blir det liksom fullkomment. På et slikt sted måtte vi jo bare spise på Mac Donalds når vi ble sultne. Mens "macken" hjemme nå er blitt svindyr kostet det bare drøye 100 kr for fire menyer her. Og alt er større i US, selv burgerne på macken.

I det fjerne skuet vi HOLLYWOOD bokstavene i varmedisen på fjellet over Hollywood. Det var imidlertid ikke så lett å komme seg opp dit. Denne 16 km2 store parken er svært kupert og alle veier er stengt. Her kan man bare gå, sykle og ri. Utrolig til å være USA. Et sted uten biler, er det mulig?

Vi kom oss isteden opp på et "Observatorium" som fungerte som et slags museum og forskningssenter. Og her kom neste overraskelse, her var nemlig alt gratis. Vi fikk utsikt over byen og følte nesten vi var med i en av disse filmene hvor hovedpersonene sitter og ser romantisk over storbyen. Ikke få opptak er gjort i disse fjellene. Inne i Observatoriet hang det en stor pendel ned fra taket. Den beveget seg fram og tilbake og etter 10 min kunne man tydlig se at den hadde beveget seg. Det vil si den hadde ikke beveget seg. Det var jorden som hadde rotert. Dette var et meget fasinerende syn.

Videre innover var det utlading fra store spoler og gnistene føk gjennom luften flere meter. Tavler med alle grunnstoffene, kikkerter, månefaser osv gjorde dette til et lite teknisk museum. Utenfor var planetbanene tegnet opp over hele plassen i riktige forhold og dermed lærte jeg noe nytt. Neptun og Plutos baner de krysser hverandre. Dermed er ikke alltid Pluto den ytterste planeten. Hva er det man ikke lærer her i USA. Vel Philip hadde nå lært dette på ungdomsskolen. VI fikk også kalibrert klokka til Wenche på soluret utenfor. Dette var virkelig stedet for teknisk interesserte.

Men dagen var fortsatt ikke over.....

Framme på hotellet

Hjemme er klokken kvart på fire på natten, men her er den bare kvart på syv. FFK klarte 1-1 mot Viking og det var deilig. Bilutleieren ville absolutt anbefale oss en større bil, men vi ville ikke betale noe ekstra så han måtte til slutt gi seg. Det viste seg imidlertid at bilen var enorm i forhold til det vi er vane med å kjøre i hjemme. Dette var noe annet enn en Toyota. Alt er liksom stort her borte. Vi har passert sykt mange spisesteder langs veien. Veiene er forøvrig vesentlig bredere enn hjemme.

Hotellet var forøvrig helt ok. Svømmebasseng og gratis internet, noe som gjør at denne meldingen kunne sendes.

Vi kommer tilbake med mer ganske snart

Vi er om bord på Heathrow, og har 12...

Vi er om bord på Heathrow, og har 12 timer foran oss. Flyet er relativt fullt, men tiden forkortes noe ved at vi har hver vår LCD skjerm med filmer etc. Denne er sendt inn med mobil og MMS like før flyet skulle lette.

Møter vi Stevie Wonder og Magic Johnson?

Hauger med klær ligger utover stua. Jeg får den vanlige reisefeberen som gjør seg utslag i fullstendig blokkering mot pakking. Jeg tar et par sokker ut av skuffen, vurderer og tenker, og legger dem tilbake igjen. Kona er heldigvis mer effektiv.

I morra drar vi fra Rygge kl. 16:15 med Norwegian. Vi må overnatte en natt i London. FIkk en billig overnatting så dette skal gå greit. På mandag blir det 12 timers reise før vi lander i Los Angeles midt på dagen. Vi har leid bil i tre uker så dette kommer til å bli en uforglemmelig tur.

Vi har lyst til å oppleve det vanlige, men også det spesielle. Har forberedt noe, men det meste må tas på sparket. Sjekket diverse menigheter av alle størrelser på nettet. Men i USA er det store forhold. Megamenigheter kalles de store menighetene som har over 2000 mennesker på møtene. Av dem er det 1735 stk totalt i USA og mange av disse ligger i California. Store forhold med andre ord. Fant en meget interessant som het West Angeles Church og God in Christ. Dette er ikke den største menigheten i Los Angeles, det er den 5. eller 6. største, likevel har de 22.000 medlemmer. Av bildene på menighetens hjemmeside http://www.westa.org/ ser det ut til at de fleste er sorte. Fant et par klipp på YouTube som var meget sterke:

http://www.youtube.com/watch?v=nZVg1d_42mg

http://cogicmemphis.wordpress.com/2008/05/31/just-give-me-god/

Uttrykksformen i disse møtene er ekstreme. Dette er ukjent for de fleste hvite, men for de sorte kristne er dette naturlig. Nathan Simmons som preket/ba på disse videoene døde i 2006 bare 46 år gammel. I dette miljøet er han en legende allerede, han hadde et ydmykt sinn og oppmuntret mange.
Blant medlemmene i West Angeles COGIC finner vi navn som Magic Johnson og Stevie Wonder. SIstnevnte dukket faktisk opp på et lite møte hos noen venner av oss i Shiloh i London for noen år siden. Slikt kunne nok ikke skjedd i Europa, her er vi for fine og slike møter hvor man priser Gud høylytt blir sett på som unaturlig og ekstremt.
Vel, følg med på bloggen kanskje kommer vi innom West Angeles COGIC.
Vi her store planer om tvioli og parker. Six Flags har vel de beste berg og dalbaner i verden og Universal Studios i LA er en annen park som mange skryter av.

Håper kona snart er ferdig med pakkingen....