Wenche har en liten saks som hun verner om med alle midler. Men på grunn av uforutsette hendelser har vi andre vært nødt til å låne det lille redskapet. De siste dagene har saksa vært sporløst borte. Iherdig leting har vært nyttesløst. Alle andre saker har imidlertid fått plass i våre kofferter og vesker. Det er ikke et lite prosjekt å pakke sammen alle våre saker etter 3 uker i bil og på moteller. Etter et artig besøk i Bonnie Brae street bar det til flyplassen for å levere bilen. Det var over 3 timer til flyet gikk så vi var i rute for en gang skyld. Etter alltid å ha dårlig tid og leve på grensen skulle vi nå få en behagelig hjemtur. Vi har en tendens til alltid å få dårlig tid. Vi er alltid de siste som sjekker inn og de siste som går inn i flyet. En gang var vi 20 stk og hadde bare sekunder igjen da vi bråbremset foran døra til flyplassen og sprang inn mens motoren gikk. En gang vi skulle kjøre en engelsk predikant til flyplassen gikk det nesten helt galt. Men via småveier, GPS og utrolige manøvere greide vi sakene. Predikanten var imidlertid helt blek, dvs det var han ikke, han var nemlig sort av hudfarge, men han ble ikke akkurat mørkere på denne bilturen for å si det sånn. Det var da han sa de legendariske ordene til oss: "You are living on the edge", dere lever på kanten.
Flyet fra Los Angeles tok av bare en halv time forsinket og med litt medvind skulle dette gå bra. I London ville vi få ca 5 timer og det burde være mulig å komme seg fra Heatrow til Sansted i løpet av de timene. Men vi hadde på ingen måte god tid i London selv om alt gikk etter planen. Jeg hadde sjekket på nettet før vi dro at andre alternativer fra London og hjem var svært begrenset. Ryanair til Oslo, Gøteborg og Haugesund for den del var full og SAS så ut til å være eneste alternativ, men dette ville koste oss ca 16.000 kr ekstra. Med andre ord en dyr fornøyelse. Men i luften over Nevada ørkenen så alt til å gå riktig så bra. Kunne det være mulig at vi kom til å få en behagelig og romslig hjemreise?
Selvfølgelig måtte det gå galt. Vi oppdaget det etter et par timer like før vi skulle prøve å sove.Kartet med GPS og estimert tid til London endret seg plutselig ved at tid til Chicago dukket opp på skjermen. Flyvertinnene prøvde å roe oss ned, men stemmen fra høytaleren måtte jo bare komme. -Vi har et lite teknisk problem med APU enheten og vi kan ikke krysse atlanteren uten at denne blir fikset. Vi måtte mellomlande i Chicago, få om bord en tekniker for å fikse problemet og fylle mer drivstoff. Og i tillegg måtte jo papirarbeidet gjøres. Holdt på å glemme det. Papirer og skjemaer må fylles ut og dette tar selvfølgelig ekstra tid. Vi kunne høre kapteinen irritere seg over disse papirene når han igjen snakket etter at vi hadde stått på bakken i Chicago en drøy time.
Vi fikk beskjed om at ny landingstid i London var kl 15 lokal tid. Dermed var vi i trøbbel igjen. Vårt fly gikk kl 17:40 og vi måtte dermed sjekke inn senest kl 16:55 og det tar over 2.5 timer å reise med undergrunn til Stansted selv om vi benyttet både Heathrow Express og Stansted Express. Mao vi var i skikkelig trøbbel. Heldvis var den ene dama fra London. Jeg fikk opplyst av henne at raskeste måte å komme til Sansted var med Taxi. Dette kostet penger men var nå vårt eneste håp. Jeg må bare hoppe over all dramatikken med diskusjoner, samtaler og planlegging om bord i flyet. Saken var at vi landet kl 14:50 på Heathrow. Vi løp det vi kunne og koffertene kom med det samme. Vi var utenfor Taxi holdeplassen kl 15:25. Etter å ha kvittet oss med 165 pund satt vi alle i den gamle sorte Taxien som var overfylt med mennesker og kofferter. Utrolig hvor treg motor disse bilene har. Men mannen gjorde det han kunne, ga full gass og vi kom til incheckingen ca. 3min før de stengte. Med koffertene sjekket inn var det hele i boks, trodde vi. Toalettbesøk kunne vi bare glemme. To svette svensker ba pent om å passere oss i sikkerhetskontrollen. Deres fly gikk kl 18 og gaten til Ryanair stengte kl 17:30. Siden vi reiste med innsjekket bagasje lot vi dem passere. VI tenkte Norwegian ikke var så strenge som Ryanair. Denne tabben kostet oss mellom 30-60 sekunder vil jeg tro.
"Final call for Norwegian flight to Rygge" sto det på skjermen da Roger og jeg rundet hjørnet inn mot togene som tar oss til gaten. Vi sprang i forveien for å godsnakke med personalet ved gaten. Da ROger og jeg kom til gaten gikk de siste inn på flyet. Personalet ved gaten var alt annet en velvillige, de var skikkelig sure. Etter å ha stresset i over 24 timer nesten uten søvn var ikke jeg heller blid da damen så kjekt sa i telefonen at de siste passasjerene var på shopping. Jeg svarte henne at vi ikke engang hadde vært på do, men sprang rundt på flyplasser og stresset i sikkerhetskøen. Jeg hadde kommet meg innenfor gaten og sto der og ventet. Roger var på andre siden av sperringen og han hadde nå fått besøk av Philip. VI fikk nå ultimatumet om å gå om bord eller være igjen. Jeg ba om 90 sek og fortalte om reservedeler, American Airlines og Taxier for å vinne noen nye sekunder. Men nå klikket det nesten for de pudrede damene i porten. Jeg valgte å dra sammen med guttene uten Lise og Wenche. Men løpe, det nektet jeg. De ropte etter meg, men jeg nektet å løpe. Philip fortalte at Lise hadde fått problemer med sin sekk, den måtte gjennomlyses flere ganger. Sikkerhetsvaktene er sykt strenge på Stansted og de nekter å skynde seg. Til slutt kom det lille redskapet på ca 25g fram i lyset. Saksa til Wenche var nå funnet av sikkerhetspersonalet på flyplassen. Du verden å den var savnet. Lost, but now found.
Personalet på Norwegian var hyggeligere. De snakker norsk og har forståelse. De ga oss de nødvendige 40-50 sekundene slik at Wenche og Lise også kom ombord.
Nå gleder vi oss til å komme hjem til Lisleby. Til huset vårt som til tross for at kjellern har vært full av vann pga regnværet som kom mens vi var i USA er et hygglig sted å være. Borte bra, men hjemme best.
Takk for at du har fulgt oss på bloggen. Det har vært en fornøyelse å dele opplevelsene med andre. Ikke minst dette siste stykket som er skrevet i frustrasjon over opplevelsene på flyplassen. men det var deilig å få det ut.
P.S.
Da vi kom hjem hadde vi ikke nøkkelen til døra. Roger hadde med seg en nøkkel til Drammen, den andre hadde broren til Wenche og han var i Sverige. Naboen hadde en nøkkel, men han var ikke hjemme. Omsider fant vi nøkkelen til huset til naboen og nøkkelen til vårt hus. Dermed er ferien definitivt over og vi var kommet helt hjem og inn. Det var fortsatt litt vann i kjelleren etter disse ukene så vi skal nok få tiden til å gå med oppussing og restaurering.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar